Apples neste rehabilitering i full gang

M1 Apple Silicon
TYNT: Nesten ubegripelig tynt. Den syltynne 5-nanometer-produksjonsprosessen gir plass for mellom 130 og 230 millioner transistorer per kvadratmillimeter, ifølge WikiChip. (Pressefoto: Apple.)

Innhold

KOMMENTAR: Apple har nå startet en to-årig rehabilitering av sin prosessor-plattform. Etter å ha høstet gode erfaringer med egen-designede ARM-prosessorer i sine iPhone-er og iPad-er, har Apple bestemt seg for å kaste ut Intel og bruke ARM-prosessorer også i Mac-ene. En dristig beslutning. Men Apple har lang erfaring i rehabilitering.

Rekkehusborettslaget som jeg bor i, kom for ikke så lenge siden endelig i mål etter en to og et halvt år lang rehabilitering av boligmassen. Det var to og et halvt lange og slitsomme år for beboerne, som måtte leve med håndverkere på stillasene utenfor stue- og soveromsvinduene dagen lang i måned etter måned – av og til også langt inn i overtidstimene. Resultatet er blitt bra, men det var mye frustrasjon ute og gikk mens det sto på.

I ettertid har rehabiliteringen av borettslaget trigget minner om lignende prosesser jeg har måttet gjennomleve i rollen som Mac-bruker. Eller Macintosh-bruker, som vi opprinnelig kalte det. For det var det det skulle hete.

I rollen som redaktør for PC World Norge, hvor jeg litt forræderisk innførte en Macworld-seksjon før forlaget endelig startet opp Macworld Norge som selvstendig magasin, ble jeg kalt inn på teppet hos den daværende norgessjefen for Apple. Beskjeden var at vi måtte slutte å skrive «Mac». Det het «Macintosh», for søren.

M1 Apple Silicon
AIR: Superslanke MacBook Air har mye mer datakraft enn maskinens ytre tyder på. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Jeg valgte å ikke høre etter, og hadde gleden av å kunne fortsette å skrive om Mac, litt sånn av og på i de forskjellige iterasjonene av norske Macworld, på papir og web, i nærmere 25 år etter at den daværende norgessjefen hos Apple var byttet ut.

Jeg skal naturligvis ikke prøve å ta æren for at Apple selv etter hvert endret navnet på produktfamilien fra Macintosh til Mac. Steve Jobs og de andre Apple-sjefene opp gjennom årene leste nok ikke norske Macworld. Men mitt lille opprør skulle altså vise seg å være i samsvar med det som ble reell Apple-historie, at Macintosh etter hvert skulle bli til Mac.

Dette ble et langt sidesprang fra det som denne kommentarartikkelen egentlig skulle handle om: Apples kunngjøring av skifte av prosessorteknologi i sine Mac-er (tidligere altså kjent under navnet Macintosh). Men akkurat som dette sidespranget tok lang tid, har også Apples prosessorskifter tatt tid å gjennomføre. Med mye usikkerhet for de berørte mens det har pågått. Men med vellykket resultat etterpå.

M1 Apple Silicon
DE TRE FØRSTE: MacBook Air, MacBook Pro 13″ og Mac mini er det tre første modellene som kommer med den nye prosessorgenerasjonen. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Mange veiskiller

Det prosessorskiftet som nå er i gang, er et skikkelig veiskille i Apples historie, men det er altså en type veiskiller som Apple har vært igjennom flere ganger og mer gjennomgripende enn noen annen PC-produsent, og som Apple har god erfaring i å håndtere.

Jeg har vært med så lenge at jeg allerede i 1984 fikk anledning til å teste en av de aller første Macintosh-ene som kom til Norge. Det var utpå høsten det året, 8-10 måneder etter at Macintosh var lansert i USA i januar, at jeg fikk anledning til å prøve en Macintosh for første gang for bladet Mikrodata, forløperen til PC World Norge. Og jeg falt for konseptet.

Nok om det. Poenget er at med et såpass langvarig forhold til Apple har jeg også vært med på prosessorskiftene som er kommet i årenes løp. Det har vært flere av dem. Noen med mer dramatiske konsekvenser enn andre. Den store utfordringen for Apple hver gang har vært gang vært å sikre at brukerne har tilgang på kompatibel programvare i overgangsperiodene – både de som fortsatt sitter på gamle Mac-er og de som kjøper seg en av de nye.

M1 Apple Silicon
FOTO UTE I FELTEN: Fotografer som vil jobbe med sine tunge, høyoppløste bildefiler allerede ute i felten, er blant dem som kan glede seg over den økte ytelse til for eksempel MacBook Pro. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Fra 68000 til PowerPC

Helt fra Macintosh-lanseringen i 1984 valgte Apple å satse på Motorolas 68000-prosessorserie, som først ble tatt i bruk i forgjengeren, Apple Lisa-maskinen. Mens IBM og et stadig voksende antall klonmakere kjørte Intels x86-familie av prosessorer til sine IBM PC-er og de såkalte IBM-klonene, valgte Apple 680×0-prosessorfamilien fra Motorola.

Apple var ikke alene om det. Kjente datamaskiner som Commodore Amiga, Sinclair QL, Atari ST og Sega Genesis var blant dem som var utstyrt med 680×0-prosessor. Felles for dem var at de var konstruert av datamaskin- og spillkonsoll-produsenter som snuste på et mer grafisk brukergrensesnitt enn IBM PC-enes traurige kommando-baserte brukergrensesnitt. 680×0-prosessorene fant vi også i arbeidsstasjoner fra Sun Microsystems, i kalkulatorer fra Texas Instruments og i mobiltelefonenes forgjenger Palm Pilot, en håndholdt enhet som man på noen få unntak nær ikke kunne ringe med, men som var en av de første datamaskinene man kunne ha i lommen.

M1 Apple Silicon
INTEGRERT: På M1 er en rekke tidligere atskilte funksjoner samlet på én integrert brikke: CPU, GPU, I/O, sikkerhetsprosessor, internminne med mer. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Det som etter hvert skulle bidra til å forsterke Motorola 680×0-prosessorenes plass i Apple-verdenen, var at de første utgavene av Adobes PostScript-teknologi var 680×0-basert. Apples første laserskrivere, LaserWriter og LaserWriter Plus, baserte seg på Adobe PostScript, et såkalt sidebeskrivelsesspråk for tekst og grafikk, og hadde 680×0-prosessorer med enda høyere klokkefrekvens enn i de tidlige Mac-ene. Det var kombinasjonen av Mac-ene med sitt grafiske brukergrensesnitt og Apples PostScript-baserte laserskrivere som dannet mye av grunnlaget for den såkalte desktop publishing-revolusjonen som startet midt på 1980-tallet og som totalt forandret all grafisk produksjon – av aviser, tidsskrifter og andre trykksaker, av reklamemateriell og mye annet.

Men stadig tyngre grafisk programvare krevde også stadig mer prosessorkraft. Prosessorfabrikanten Intel lyktes med å få så å si hele kobbelet av klon-produsentene av IBMs PC-konsept med på laget og sikret seg dermed også ressurser nok til å videreutvikle x86-familien. Motorola hadde på langt nær de samme ressursene, og Apple var redd for at avhengigheten av Motorola kunne bli en klamp om foten.

I 1994 svitsjet Apple derfor til den nye PowerPC-prosessoren, der Motorola vel å merke var med som utvikler og produsent, men her var også en annen skikkelig tungvekter kommet med på laget: IBM.

M1 Apple Silicon
KKE HELT SOM FØR: MacBook Pro 13″ ser akkurat ut som før, men under skallet er det dramatiske nyvinninger. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Her i Norge inviterte Apple et stort antall forhandlere og kunder til PowerPC-lanseringsshow i en av de store salene på Plaza Hotell i Oslo sentrum i 1994. Jeg var til stede og kunne konstatere at det var mye jubel i salen. Men i samtaler med noen av gjestene på tomannshånd registrerte jeg også en del diskret hoderystende skepsis. – Det høres besnærende ut med RISC, men CISC har jo fungert bra til nå, så hvorfor bytte? var det flere som spurte.

Fra CISC til RISC

Hva var det de snakket om, spør du? RISC og CISC var to forkortelser som datapressen skrev mye om på den tiden. CISC står for Complex Instruction Set Computer mens RISC står for Reduced Instruction Set Computer. Motorola 680×0-prosessorene hørte hjemme i den gamle CISC-prosessorarkitekturen, mens de nyutviklede PowerPC-prosessorene var blant de mer moderne RISC-prosessorene, sammen med det vi etter hvert kjenner som ARM-prosessorene.

CISC- og RISC-tilhengerne kranglet så busta føyk om hvilken prosessorarkitektur som var mest effektiv. CISC-prosessorene er i stand til å utføre instruksjoner som kan gå over flere klokkesykluser, mens RISC-prosessorene bare håndterer én instruksjon per klokkesyklus. Det høres kanskje mer primitivt ut, men takket være tilførsel av mer RAM-minne, som riktignok fortsatt var veldig dyrt den gang, viste det seg at RISC-prosessorene var mer effektive per klokkesyklus og bedre i stand til å håndtere mer omfattende programkode. Takket være sitt reduserte instruksjons-sett (det nevnte Reduced Instruction Set) greide RISC-prosessorene å eksekvere flere instruksjoner på kort tid etter hverandre enn CISC-prosessorene. Færre og enklere instruksjoner betydde mer effektiv eksekvering.

Utviklingen fra 8-bits via 16- og 24-bits til 32-bits prosessorarkitektur bidro til å styrke RISC-prosessorenes anseelse. Og til slutt valgte Apple å hoppe over til PowerPC-konseptet. Vel, det var kanskje ikke helt riktig formulert. Apple var selv aktivt med på å utvikle PowerPC-prosessoren, i Apple-IBM-Motorola-alliansen(AIM), opprettet i 1991. En litt merkelig allianse, all den tid noe av bakgrunnen var at Apple som sagt hadde begynt å søke alternative prosessor-leverandører på grunn av skepsisen til den sterke bindingen til Motorolas 680×0-arkitektur. Men med IBM på laget virket det nok mer forlokkende å skifte.

M1 Apple Silicon
MINI: Mac mini er den ene av de tre første Mac-modellene som kommer i M1-utgave. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

D-dagen for Apples overgang til PowerPC-prosessor kom altså i 1994. Men allerede på det tidspunktet begynte noen å stille spørsmål ved om PowerPC-konseptet ville bli så attraktivt som man hadde håpet og trodd. Det hjalp ikke at Microsoft valgte Motorola PowerPC-servere for Windows NT 3.51 og at Sun kastet seg på bølgen med sitt Solaris-operativsystem. Det kom aldri nok programvare for den nye prosessor-familien. Apple hadde valgt feil.

Vel, kanskje ikke. Mac-ene med PowerPC-prosessor – og det ble i årenes løp mange av dem – hadde ord på seg for å være kraftige og raske PC-er for sin tid, selv om mange syntes de var i dyreste laget.

De overtok etter hvert Macintosh Performa-serien av litt folkelige alt-i-ett-maskiner, men det var under navnet Power Macintosh at PowerPC-prosessorene hadde sin glanstid blant Mac-brukerne utover på 1990-tallet.

Emulatorenes tid

Hva med overgangsproblemer? Nei, det var egentlig få. Apple sørget for å bygge inn en såkalt «Mac 68k-emulator» i Mac OS-operativsystemet for PowerPC. Med denne emulatoren på plass kjørte PowerPC-Mac-ene nesten all programvare skrevet for Motorola 680×0-prosessorene uten problemer, annet en at programvaren kanskje gikk en smule langsommere enn programvare som var kompilert for PowerPC-prosessoren. Det var noen få unntak, blant annet et verktøy kalt RAM Doubler fra firmaet Connectix. Men det samme firmaet utviklet til gjengjeld Speed Doubler, en enda raskere 68k-emulator for PowerPC.

Noen år senere var det duket for nok en emulator i forbindelse med et mye mer dyptgående prosessorskifte. Men først måtte Apple løse et mye større problem: Hvordan skulle selskapet overleve?

M1 Apple Silicon
M1-INTEGRASJONEN: Den nye M1-brikken kombinerer mange typer kretser som før var separate, men som nå er samlet på én og samme brikke. (Presseillustrasjon: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Steve Jobs kommer tilbake

Gründeren Steve Jobs var for lengst kastet ut av selskapet han hadde vært med å starte. Det skjedde allerede i 1985, året etter at Macintosh ble lansert. Den egenrådige Jobs kom fort i konflikt både med styret i Apple og med den nye toppsjefen, tidligere Pepsi-direktør John Scully.

I en periode, særlig utover på 1990-tallet, hadde Apple ledere uten særlig spennende vyer og visjoner. Evnen til innovasjon var svekket, og det var en del traurig design. Suksessen fra desktop publishing-revolusjonen på 1980-tallet gjentok seg ikke uten videre da internett og World Wide Web traff IT-verdenen med et brak på 1990-tallet.

I en periode fulgte Apple-ledelsen i IBMs fotspor og slapp inn et utvalg klon-produsenter på markedet. Men PowerPC-klonene ble ingen suksess. Med Apple på konkursens rand krøp Apple på sine knær og ba Jobs komme tilbake, i utgangspunktet gjennom et oppkjøp av operativsystemet som var utviklet under Jobs’ ledelse i selskapet NeXT. Dette skulle danne basis for Apples neste Mac-OS. Jobs ble med på lasset som rådgiver, men ble raskt plassert i sjefsstolen igjen, og fikk lokket den britiske designeren Jony Ive over til California. Innovasjon kom på nytt i høysetet, og Apple ble berget – til gagns. Etter Steve Jobs’ død i 2011 har Apple flere ganger vært kåret til verdens rikeste bedrift målt i aksjeverdi.

Fra PowerPC til Intel – og Windows

På veien til ny suksess måtte imidlertid Apple innom nok et prosessorskifte. Det gikk for så vidt bra med PowerPC-maskinene i noen år. I 1999 ble Power Macintosh omdøpt til Power Mac – der tapte den tidligere norske Apple-sjefen diskusjonen vi hadde hatt på 80-tallet – i forbindelse med lanseringen av den såkalte G4-generasjonen av denne maskinserien. Nå var den forbedret med unik design, blant annet med noe så prosaisk som stilfulle integrerte bærehåndtak på den stasjonære utgaven.

M1 Apple Silicon
DATAKRAFT: Høyere ytelse og lavere strømforbruk er noe av det Apple har prioritert i valget av ny prosessorplattform for neste generasjons Mac-er. (Presseillustrasjon: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Og i 1998 kom datamaskinen som – rettmessig eller ikke – har fått æren for å ha berget Apple: Den første iMac-en, med integrert skjerm i tråd med Macintosh-konseptet fra 1984. I første omgang et forbrukerprodukt. Men iMac skulle med årene vokse til et høyst profesjonelt datamaskinprodukt.

Parallelt med arbeidet med å videreutvikle de store og kraftige datamaskinene var det åpenbart for Apple, som for alle andre PC-produsenter, at markedet i stadig større grad ville ha små, lette og bærbare datamaskiner, helst med batterier som gjorde det mulig å jobbe på dem i flere timer om gangen uten å være koblet til strømnettet. De kraftige PowerPC-prosessorene tok mye strøm og utviklet mye varme. Et sted ble de beskrevet som «thermal nightmare». De passet dårlig i slanke bærbare Mac-er.

Det begynte å bli tid for et nytt prosessorskifte. Hvem kunne lage de strømgjerrige prosessorene som nye bærbare Mac-er måtte ha for å hevde seg i konkurransen?

Svaret ble – noe overraskende – Intel. Intel var blitt en gigant på IT-markedet, ikke minst takket være sin stadige strøm av nye og forbedrede prosessorer til det enorme markedet av IBM-kompatible PC-er. I dette bildet var Apple fortsatt en liten nisje.

Blant trofaste Mac-brukere var det skepsis til at Apple skulle begynne å flørte med Intel, som var hoffleverandør til den store fienden, alle Windows-maskinene der ute som var basert på Microsofts operativsystemer.

Men ryktene vil ha det til at det nettopp var muligheten til også å kunne kjøre Windows på Mac som var en av drivkreftene bak Apples ønske om å skifte prosessorleverandør, uten at Apple-folkene ville si det høyt. Siden Mac-ene fortsatt var for et nisjeprodukt å regne i forhold til den gemene hop av Windows-maskiner, var det mange Mac-brukere som i jobbsammenheng hadde behov for å kjøre et og annet Windows-program som bedriften hadde bestemt skulle brukes. Ville et bytte til Intel-prosessorerer gjøre dette mulig? Ja, skulle det vise seg. Apple lanserte etter hvert Boot Camp-konseptet som gjorde det mulig å starte opp Intel-Mac-ene i Windows fra en egen partisjon på disken. Da fungerte Mac-en som en rendyrket Windows-PC. Tredjepartsleverandører som VMware og Parallels (i dag eid av Corel) kom opp med virtuelle løsninger som gjorde at man kunne kjøre Apples operativsystem og Windows samtidig og svitsje mellom dem når man ville.

M1 Apple Silicon
MINIMALISTISK: Apples nye operativsystem macOS Big Sur i drift på en Mac mini med Pro Display XDR. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

3 GHz-kravet

Men utad var det andre argumenter Steve Jobs og hans medarbeidere brukte for å begrunne byttet til Intel. Akkurat som Torbjørn Jagland stilte sitt berømte 36,9-ultimatum i 1997, med trussel om å gå av dersom Arbeiderpartiet fikk lavere oppslutning enn ved storingsvalget fire år tidligere (og faktisk valgte å gå av da valgresultatet var klart), stilte Steve Jobs sitt 3-gigahertz-krav til IBM. De nye G4- og G5-Macene fikk stadig kraftigere PowerPC-prosessorer, men det skulle vise seg vanskelig å presse dem over 3 GHz-merket.

Hadde ikke PowerPC-alliansen nok utviklingsressurser? Kanskje ikke, og kanskje var det i noen grad Apples skyld. Det var få kjøpere av PowerPC-prosessorene, og dessuten stilte Apple krav om at det måtte være to produsenter av PowerPC-prosessorer, altså både IBM og Motorola. Apple var som kjent redd for bli fastlåst i avhengigheten av én prosessorprodusent, i hvert fall hvis denne var litt underlegen på markedet. Men når både IBM og Motorola ble nødt til å dele på salget av det meste av sin PowerPC-produksjon til bare den ene store kunden, Apple, var ikke markedsutsiktene så lyse. I IBM-ledelsen var det ifølge flere bransjekommentatorer bekymring over svak inntjening på PowerPC-siden.

Etter Apples svitsj til Intel ble da også PowerPC-prosessorens skjebne mer å bli brukt i såkalte «embedded»-løsninger, integrert i kontrollere og andre slags styringsenheter i moderne biler, i kommunikasjonsutstyr og mange andre produkter. Det blir kanskje ikke like mye medieoppmerksomhet av slikt som av å være hovedleverandør til Apple.

PowerPC-teknologien lever imidlertid i beste velgående i dag. IBM står fortsatt sentralt i prosessen med sin Power-arkitektur og ventes å begynne å levere Power10-prosessoren i 2021 med hele 48 kjerner. En annen stor aktør er selskapet Freescale, som opprinnelig var prosessordivisjonen hos Motorola, utskilt derfra i 2004 og fusjonert med NXP Semiconductors i 2015.

M1 Apple Silicon
RASKE SPILL: Spillutviklerne er blant dem som vil nyte godt av hastigheten som en nye M1-brikken byr på. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Det var på den store utviklerkonferansen til Apple i 2005, World Wide Developers Conference (WWDC), at Steve Jobs bekreftet ryktene om at Apple jobbet med overgang til Intel-prosessorer. Og det gikk raskere enn ventet. Allerede i januar 2006 var den første Intel-Mac-en på plass. Det var en iMac og en bærbar MacBook Pro, begge med Intel Core Duo-prosessor på 1,83 GHz – den bærbare kunne også fås med 2,16 GHz-prosessor. Apple lanserte samtidig en 20-tommers iMac med 2 GHz-prosessor.

Dermed var overgangen til Intel-prosessorer i Mac-ene i full gang. Og den gikk raskt. I løpet av 210 dager var hele Mac-produktspekteret utstyrt med Intel-prosessorer.

Samtidig kom det et nytt operativsystem for de Intel-baserte Mac-ene. Apple hadde brukt kattenavn på sine OS-versjoner siden Mac OS X kom i 2001, og det skulle bli Mac OS X 10.4 Tiger som ble den første versjonen som håndterte Intel-prosessorene.

Rosetta

All Mac-programvare var jo ikke Intel-tilpasset fra den dagen Apple lanserte sin første Intel-Mac, så igjen måtte Apple finne en mellomløsning, som med forrige rundes 68k-emulator. Denne gang ble løsningen Rosetta, av Apple beskrevet som «den mest imponerende programvaren du aldri får se». Rosetta-programmet hadde ikke noe brukergrensesnitt. Det bare lå der mellom Mac-brukeren og PowerPC-programvaren og oversatte PowerPC-instruksjoner til Intel-instruksjoner uten at brukeren merket noe til det. Annet enn at ting kunne gå litt tregt.

Apple anbefalte dessuten Rosetta mest til programvare som bare brukte moderate mengder datakraft, men gjerne høy brukeraktivitet. Tekstbehandling gikk greit, men programvare som AutoCAD og Photoshop var ikke fullt så velegnet. I det hele tatt var Rosetta et mye mindre gjennomgripende verktøy enn 98x-emulatorene hadde vært, så for noen ble det litt mer venting på Intel-tilpasset programvare enn forrige rundes venting på PowerPC-programvaren.

M1 Apple Silicon
M1 FOR DJ: En MacBook Pro med M1-brikke vil by på nye muligheter blant annet for diskjockey-er som bruker DJ Pro, om vi skal tro Apple. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Og for dem som måtte lure på det, har Apples Rosetta-programvare fått navn etter den berømte Rosettasteinen som har vært utstilt i British Museum i London siden begynnelsen av 1800-tallet. Steinen ble avdekket under tidligere utgravinger i Egypt og er en granittblokk der samme tekst er hugget inn på tre språk, som hieroglyfer, på gresk og på det gamle egyptiske skriftspråket demotisk. Steinen ble derfor nøkkelen til å kunne forstå de gamle egyptiske hieroglyfene, og begrepet Rosettasteinen er senere ofte brukt om formidling av kunnskap mellom ulike miljøer og tidsepoker. Eller av data mellom PowerPC- og Intel-arkitektur…

Sett i ettertid må vi vel kunne si at Apples omlegging til Intel-prosessorer var et lurt trekk. I hvert har Apple hatt en solid salgsvekst på mange områder i årene siden 2005, selv om ikke alt har hatt med Intel å gjøre.

For eksempel har Apple valgt å benytte egen-designede prosessorer basert på ARM-arkitekturen til sine iPhone-mobiler og iPad-nettbrett. Med enorm suksess. Og dét har innevarslet det neste og tredje store prosessorskiftet, som er i gang akkurat nå.

Farvel til Intel

Når disse linjer skrives, er vi midt oppe i det neste store prosessorskiftet hos Apple, innledet tirsdag 10. november 2020 med Apples lansering av de tre første Mac-ene med den nye M1-prosessorbrikken.

Brikken er designet av Apple selv og går under slagordet «Apple Silicon», altså Apple-silisium på godt norsk. Silisium ble tidligere gjerne kalt kisel og er et halvmetall og en halvleder med stor industriell anvendelse. Norske Elkem er blant verdens ledende leverandører av rå silisium, som blant annet brukes i solceller, transistorer og naturligvis i integrerte kretser i datamaskiner.

Det er så mange andre som skriver om denne tredje prosessor-revolusjonen hos Apple, så jeg ser ingen grunn til å grave så dypt i dette akkurat nå. Det mest interessante spørsmålet er kanskje hvorfor? Kan vi finne svaret på det ved å lete etter noen paralleller og likheter med de tidligere prosessorskiftene?

M1 Apple Silicon
EXTREME DYNAMIC RANGE: Nye MacBook Pro 13″ med Thunderbolt-oppkobling til en Apple Pro Display XDR-skjerm. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Ja, etter min mening er det en klar sammenheng. Apple ble irritert over at PowerPC-samarbeidspartnerne ikke greide å bringe prosessorhastigheten over 3 GHz på det tidspunktet Apple gjerne vil over denne grensen – kanskje av markedsføringshensyn. Det ryktes at Apple på samme måte nå ikke er helt fornøyd med videreutviklingen av Intel-prosessorene.

Samtidig har Apple høstet nyttig erfaring med sine egendesignede ARM-prosessorer til sine nettbrett og mobiler, og mener at nå er tiden inne for å utnytte denne erfaringen også på Mac-siden.

Hva er ARM?

Hva er ARM, forresten? Husker du at vi snakket om CISC og RISC for litt siden? ARM har sitt utspring i Acorn RISC Machine-prosjektet som startet i 1983 der Acorn var navnet på en sentral britisk datamaskin-produsent som utviklet en RISC-arkitektur for sine PC-er. Acorn RISC Machine er betegnelsen på denne arkitekturen. Begrepet har fått en avlegger der Acorn-produktnavnet er byttet ut: Advanced RISC Machine, som er det vi snakker om når vi sier ARM i dag. Selskapet ARM Holdings lever av å utvikle denne prosessorarkitekturen og lisensiere den til firmaer som integrerer den i sine produkter. ARM Holding produserer altså ikke prosessorer selv. Selve produksjonsarbeidet blir utført av frittstående prosessor-fabrikanter.

ARM-prosessorene har vært en stor suksess. I 2010 var det installert over seks milliarder ARM-baserte prosessorbrikker i 95 prosent av smartmobilene, 35 prosent av de digitale TV-apparatene og 10 prosent av de bærbare PC-ene som ble produsert det året, ifølge Wikipedia. Senere har ARM-baserte brikker funnet veien inn i noen av Microsofts bærbare Surface-PC-er, i flere Chromebook-PC-er, i Canon-kameraer, i spillkonsoller og Tom Tom GPS-enheter, bare for å nevne noen.

M1 Apple Silicon
SMEKTENDE TONER: De som jobber med musikkredigeringsprogrammet Logic Pro på Mac mini er blant dem som kan glede seg til Apples prosessorskifte, er vel budskapet i dette bildet. (Pressefoto: Apple.) (Klikk for større bilde.)

Høsten 2020 kunngjorde for øvrig Nvidia, kjent blant annet for sine grafikkprosessorer, at selskapet skal kjøpe ARM Holding for 40 milliarder dollar (over 360 milliarder kroner), ifølge ZDnet. Men det kan ta halvannet år å få salget godkjent av konkurransemyndighetene i mange land.

Så lang tid, minst, vil Apple bruke også, på overgangen fra Intel-prosessorer til Apple Silicon i Mac-ene sine. Apple har varslet en overgangstid på et par år. Men erfaringene fra de tidligere prosessorskiftene tyder på at det kan ta kortere tid.

I spenning

Akkurat nå lever Mac-brukere i spenning i påvente av å få vite mer om hvilke forandringer vi kan vente oss. For eksempel ser det ut til at de som kjører Windows via Boot Camp, ikke får gjøre det lenger. Men tredjeparts Windows-emulering for eksempel via Parallels Desktop kan derimot bli enda kjappere enn før, sies det. Og den aller første benchmark-testen som er blitt referert i media viser angivelig at selv den enkleste utgaven av nye MacBook Air med M1-prosessor er raskere enn noen eksisterende bærbar Mac og Mac mini. Den er til og med raskere enn flere kraftige iMac-modeller, ifølge AppleInsider. For noen høres det kjedelig ut at M1-brikken ikke lenger gjør det mulig å kjøre med ekstern grafikkprosessor, slik det gjøres i enkelte miljøer som trenger stor grafisk datakraft – til utviklingsarbeid, til foto- og video-arbeid med mer. Spørsmålet er om M1-brikken er kjapp nok til å kompensere for dette. Og det antydes også at løsninger ut over det vi har sett i M1-lanseringsuka kan innebære at det kommer nye Mac-er med Apple Silicon senere som vil gjøre det mulig med ekstern grafikk igjen likevel.

Så i det store og hele lover dette godt.

Interessert i kameraer og fotografering? Sjekk Kameranytt.no, nyhetsnettsted og blogg om kameraer, objektiver, mobilfoto, programvare for foto og video og mye mer. Samme utgiver som står bak Epleblogg.no.